Henrik Ibsens skrifter

Det tok tid før Ibsen kom ordentlig i gang med skrivingen. Slutten av 1850-årene og enda mer begynnelsen på 1860-årene var en vanskelig tid for ham. Driften av Kristiania Norske Theater krevde sitt, og inntektene var langt fra tilfredsstillende. Våren 1862 måtte teateret innstille. Med en ytterst problematisk økonomi hadde Ibsen ikke lett for å konsentrere seg om større diktverk. Han måtte prioritere anmeldelser og korte tekster som raskt kunne komme på trykk og gi inntekter. Dessuten valgte han å fullføre arbeidet med Kjærlighedens Komedie, men da dette skuespillet kom ut mot slutten av 1862, førte ikke det til noen bedring av situasjonen. Han var også beskjeftiget med innsamling av folkeminner, men det gav heller ikke noe stort utbytte. I 1863 ble han invitert til å være med på en sangerfest i Bergen, og denne turen og opplevelsene på festen ble en oppmuntring som fikk betydning for dikteren. Han traff flere venner, først og fremst Bjørnson, som var takknemlig for det Ibsen hadde gjort med sin oppsetning av Kong Sverre og sin anmeldelse av Sigurd Slembe, og som gav ham ny tro på seg selv og sine evner som dramatiker. Tilbake i Kristiania i juni tok han frem planen om et historisk skuespill igjen, og nå gikk det uvanlig raskt; ifølge Halvorsen ble det skrevet «i Løbet af to Maaneder Sommeren 1863, efterat Forf. var kommen tilbage til Kristiania fra Sangerfesten i Bergen» (HFL 3, 43). Til sin biograf Henrik Jæger kunne Ibsen et kvart århundre senere fortelle om hvor fort han arbeidet denne gangen: «Det store værk blev støbt i en eneste støbning, og saa hurtig og let formede stoffet sig, at det hele blev færdig paa sex uger» (Jæger 1888, 149). Den første gangen offentligheten fikk vite at Ibsen var i gang med et slikt verk, var da Paul Botten-Hansen 19. juli 1863 i sin avis Illustreret Nyhedsblad gav ut den første biografien om Ibsen som kom på trykk. Her ble det opplyst at han for tiden var beskjeftiget med et nytt sagastykke fra Norges middelalder.

Clemens Petersen, den ledende danske kritikeren i det meste av 1860-årene, hadde 18. juli 1863 for første gang anmeldt et skuespill av Ibsen, nemlig Kjærlighedens Komedie. Petersen hadde lite positivt å si om stykket; ikke minst var han kritisk til Ibsens rimteknikk. Likevel skriver han at verset er en naturgave hos denne dikteren. Faktisk hevder han at versformen er den eneste som kan være et naturlig uttrykk for Ibsens begavelse (jf. Hamre 1945, 119). Tre uker senere går det et brev fra Ibsen til den danske kritikeren, hvor han blant annet kommer inn på anmeldelsen, og på indirekte vis tar til motmæle på det punktet som gjelder versformen som naturgave: «Jeg skriver nu paa et historisk Skuespil i 5 Akter, – men i Prosa, jeg kan ikke skrive det i Vers» (10. august 1863). Denne knappe kommentaren, som vi kan betrakte som et forsøk på å forebygge Petersens irettesettelser av formvalget, er det eneste samtidige vitnesbyrdet fra dikterens hånd om at han er i ferd med å skrive det dramaet som ble Kongs-Emnerne.

I Bibliografiske oplysninger til Henrik Ibsens samlede værker angir Halvorsen skrivetiden til «6–8 Uger om Sommeren 1863», og tilføyer: